kastet opp blod under svangerskapet!


15.07.2016 kl.18:51


29.10.13 fikk vi beskjed fra de i Danmark og av fastlegen min at vi var klare til og reise til Danmark for å prøve for første gang på å bli gravide. Samme dag var vi innom gynekologen for å sjekke om jeg hadde ett egg som muligens kunne slippe. Vi tok ultralyd og da så vi ett stort og klart egg. Når vi skulle gå fikk vi en eggløsningssprøyte. Denne ville hjelpe egget til å løsne om ca 12-24 timer, så nå var det bare til å pakke kofferten å reise. Vi tok sprøyten samme dagen, bare litt utpå ettermiddagen, så regnet vi oss frem til at vi måtte være i Danmark ca til samme tid dagen etter på. 

30.10.13 ankom vi Danmark. Vi var super spent! Jeg husker jeg hadde veldig mange følelse som virret rundt. Jeg var liksom superglad men også litt redd på samme tid. Vi gikk igjennom hele prosessen på ca 45 min. De sa til oss at det var veldig sjelden at noen ble gravide på første forsøk å at vi derfor ikke måtte bli skuffet hvis vi ikke ble det nå. Vi fikk beskjed om å vente 2 uker før vi kunne ta en test. Etter hun sa dette med at vi ikke måtte bli skuffet, innstilte jeg meg på at vi måtte reise ned ett par ganger til. Jeg slappet helt av i de 2 ukene. Prøvde å ikke tenke så mye på at vi kanskje kom til å bli gravide. Men det var jo fordi jeg ikke ville bli skuffet hvis det ikke gikk på første forsøk.

Etter 2 uker tok vi den første testen. Det var noen lange minutter da vi sto å ventet på resultatet, vi var super spent! På testen på kom det en nesten usynlig strek i displayet. Vi var faktisk veldig usikre på om det var positivt å valgte derfor å ikke stole på den. Vi hadde av en eller annen grunn bare kjøpt en test så vi bestemte oss for å kjøpe en ny samme dag å ta den neste morgen.

Neste morning spratt jeg opp av sengen å sprang ut på badet for å ta denne testen. Det kriblet som bare det i magen! Jeg la den fra meg, gikk rundt å rundt i rommet, disse minuttene var enda lengre enn dem dagen før. Etter en en liten stund gikk vi bort for å sjekke.. Verken testen eller vi var i tvil, den var POSITIV!!


 

Etter denne dagen gikk alt veldig fort. Jeg slet veldig med mye morgenkvalme. Eller, morgenkvalme.. Jeg var rett og slett dårlig hele dagene i en lang periode. Jeg gikk med en ekkel metallsmak i munnen, og det eneste som hjalp var å spise noe for å få bort den smaken å for å gjøre kvalmen litt bedre. Jeg holdt på med denne " hele dagen kvalmen" i ca 4 måneder før det endelig ble bedre! Jeg kunne endelig sove litt lengre på morningene. Jeg kunne også gå på besøk eller andre steder uten å frykte at jeg kom til å kaste opp. 

I november 2013 fikk jeg time hos gynekologen til ultralyd. Jeg var helt i ekstase å gledet meg veldig! Jeg var jo bare 3 måneder på vei. Vi så jo ikke noe særlig på magen at jeg var gravid, jeg kjente heller ingen spark enda. Jeg bare viste at jeg var gravid. Når vi kom inn til han, sprang jeg inn i stolen med en gang, kjempeklar for å endelig få se babyen vår for første gang. Når vi fikk se han kom tårene hos meg. Jeg var helt rørt over at det faktisk lå et lite foster inne i magen i min. Jeg kunne ikke tro det. Vi så at fosteret lå å spendte å slo som bare det. Dette var helt absurd! Vi håpte jo på å få vite hvilket kjønn det var. Men gynekologen sa fort at han var veldig usikker, så da valgte vi og bare la det ligge, slik at vi ikke gikk rundt å trodde hvilket kjønn det var.



Dagene å ukene gikk. Tiden gikk veldig fort! Når jeg ble 4 måneder kunne jeg endelig se at magen begynte å bule litt. Jeg følte jo selv at jeg hadde en skikkelig gravidmage, men når jeg ser på bilder i ettertid så var jeg ikke stor i det hele tatt. Svangerskapet i denne perioden var en drøm. Lite kvalme å mye energi. Plutselig en morning i desember 2013 sprang jeg ut på do å kastet opp. Det var veldig lenge siden sist så jeg skjønte ikke helt hvorfor jeg kastet opp. Men denne gangen var det litt annerledes, for denne gangen kom det litt BLOD i oppkastet. Jeg ble utrolig redd! Jeg hadde aldri hørt om at noen andre hadde kastet opp blod før når de gikk gravide. På den tiden bodde vi på Bjerkreim å var ganske nye der borte. Jeg ringte rundt som en gal i håp om å få snakke med en lege som kunne sjekke meg. Etter mange telefonsamtaler kom jeg endelig til en hyggelig lege som ville ta meg inn å sjekke dette allerede samme dagen. Legebesøket gikk veldig bra.Heldigvis! Han sa egentlig ikke annet enn at han ikke hadde noe klart svar på hvorfor det hadde kommet blod, men at han ikke trodde at det var noe galt. Denne dagen fikk vi også høre hjertelydene til babyen vår for første gang. Dette var utrolig stort for oss! Vi gikk ifra legen med ett stort smil om munnen den dagen. Noen uker etter, når jeg var rett over 4 måneder kjente jeg de første bevegelsene. I begynnelsen viste jeg ikke helt hva det var jeg kjente, men bevegelsene ble sterkere å sterkere, å etter noen dager var jeg ikke i tvil om at det var babyen jeg kjente.

Vi fikk innkalling fra sykehuset å skulle inn på vår andre ultralyd når jeg var 20  uker på vei. Nå hadde vi ett stort håp om å få vite kjønnet på babyen vår. Denne dagen kom å vi var kjempe spent! Hun begynte med å sjekke at alt sto bra til med babyen, noe som det gjorde. Alt så veldig bra ut! Etter en liten stunn spurte hun om vi ville vite kjønnet. Vi spurte om hun var helt sikker på hvilket kjønn det var og da fikk vi i svar at hun var 110%. Vi valgte selvfølgelig at vi ville vite det, og da fikk vi vite at vi skulle bli foreldre til en liten gutt. 


 

Etter 5 måneder begynte magen å vokse ekstremt fort! Jeg følte at jeg kom til å sprekke. Dagene, ukene å månedene gikk, jeg hadde heldigvis ingen plager med bekkenet. Når jeg var 8 måneder på vei var det jo allerede 3 måneder siden vi hadde fått sett gutten vår på ultralyd. Vi bestemte oss derfor for å kontakte fem jordmødre slik at vi kunne få se babyen vår for siste gang før fødselen. Dette var en veldig spennende opplevelse! Babyen var jo nå så stor at vi kunne se alt veldig tydelig. Vi så at han lå å drakk fostervann. Vi så at han lå å gnidde seg i øynene osv. De hadde også begynt med noe nytt å det var å fange opp noen sekunder av barnet i magen på film. Disse filmene ble helt fantastiske. Når vi kom hjem satt vi å så på disse filmene om og om igjen.

video:070592haugvaldstad201403241109520022

Etter 8 måneder begynte jo selvfølgelig kroppen å bli tung. Magen vokste bare mer å mer. Tankene om fødselen begynte å slå meg. Jeg husket jeg var nervøs for at vannet skulle gå når jeg var på besøk eller ute en plass. Hver kveld jeg la meg så hadde jeg i bakhodet, at kanskje riene kom til å begynne den natten. I denne perioden meldte vi oss også på ett svangerskapskurs. Jeg for min del kan ikke si at det hjalp noe veldig. Jeg hadde hørt mye fra andre som hadde fødet, og hadde jo lest en del på nettet. På dette kurset fikk jeg egentlig alt det jeg viste bekreftet. Vi fikk også omvisning på fødelofte og på fødeavdelingen. Dette var veldig greit å få med seg.

Når jeg var 9 måneder på vei å termin datoen kom, var jeg helt utmattet. Jeg var kjempe klar til å få lillegutt. Alt i hjemmet var klart. Vi hadde til og med reid opp sengen til han. Men termin dagen kom å termin dagen gikk, å fortsatt ingen baby.. Jeg gikk en dag over tiden, 2 dager over, 3 dager over...... disse dagene var så lange! På den 5 dagen tok jeg kontakt med sykehuset. Da fikk jeg beskjed at hvis han ikke kom innen 2 dager så ville de ha meg inn til kontroll. 7 dager gikk å jeg møtte opp til kontroll. Der fikk jeg vite at babyen hadde det bra men at det var for lite forstervann. Jeg fikk beskjed om at samme kvelden måtte sjekke inn på hotellet på sykehuset for nå skulle jeg igangsettes! Når jeg kom hjem etter kontrollen rant tårene. Jeg synes det var kjempe skummelt å vite at jeg skulle få noen tabletter også skulle jeg liksom bare sitte der å vente.. Kvelden kom og jeg kom til resepsjonen for å sjekke inn. Da fikk jeg vite at noe var galt, det var ingen ledige rom. Jeg ble kjempe stresset! Jeg skulle jo bli satt i gang. Vi snakket med dem på fødeloftet å fikk ett rom der. Etter kort stund fikk jeg den første tabletten. De sa at jeg helt sikkert måtte ta flere tabletter å at det var sjeldent at det gikk på første forsøk. Men joda! Samme natten begynte riene å fødselen var i gang!

Alt i alt hadde jeg ett veldig bra svangerskap. Mye kvalme, men heldigvis slapp jeg bekkenløsning og mye vondt.

 



 


0 kommentarer








bilde bilde bilde

MARITA

Mitt navn er Marita, jeg er 24 år gammel og bor i Stavanger.


OM BLOGGEN

Bloggen min handler kort fortalt om:
· Det å være en donormamma
· Veien å gå for å få donorbarn
· Mammakroppen
· Kroppspress
· Mat og trening
· Våre hverdager og mine mål
Legg deg selv, venner og familie til i gruppen "donormamma" på facebook og få med deg alle innleggene hvis dette er en blogg for deg eller dine<3 Håper du liker bloggen!


KONTAKT

marita-ha@live.no









hits




Design OG KODING av Albertine Løseth Vestvik ©



bilde