Hvis et donorbarn blir kjæreste med et annet donorbarn


02.08.2016 kl.14:56


God morgen alle sammen!

 

God morgen tenker du kanskje? Men ja, for meg er det morning. Etter at sønnen min ble levert til moren og nå har vært borte i nesten en uke så har døgnrytmen min blitt helt vill! Jeg får ikke sove på nettene og sover heller til langt ut på dagen. Dette er noe som ikke passer meg i det hele tatt da jeg egentlig har masse jeg skulle ha gjort! Menmen.. Snart kommer prinsen til mamma hjem igjen så da skal vi nok få orden på rutinene igjen!

Nå når jeg har vært en del alene så har jeg fått veldig mye tid til å tenke. Jeg som person er en tenker som bruker veldig mye tid på å gruble over både store og små ting som skjer her i livet. Nå i det siste har tankene gått til Adrian og fremtiden vår. Jeg kan ikke beskrive hvor glad i jeg er i sønnen min. Han er det aller aller viktigste for meg og kommer alltid til å komme først i rekken. I denne sammen heng så har jeg også tenkt på hvordan det vil bli når jeg finner med en kjæreste. Eller hvis jeg finner meg en kjæreste. 

Jeg er spendt på hvordan det ville blitt når jeg har Adrian fra før av. Jeg er også veldig spendt på om jeg vil komme til å finne meg en kjæreste som aksepterer at jeg har en sønn. En som rett og slett forstår at det er en pakke han får og ikke bare meg. Dette må jo være veldig vanskelig for gutter som ikke har barn fra før av? Tanken på å gå ifra og være alene til å plutselig bli en familie på 3 må jo være veldig skremmende! 



 

Men igjen så sitter jeg med tankene om at dette kanskje hadde hjulpet noen til å komme seg litt frem i livet rett og slett? Dette er mange rare tanker altså. Jeg får ofte høre at jeg tenker på mye rart. Men det er det som er så kjekt med å blogge. Her kan jeg bare åpne opp og fortelle alt jeg tenker og selv få mer roen på dette. Jeg har vertfall enda ikke kommet frem til hvordan det vil bli om jeg får meg en kjæreste, men jeg har et håp om å finne meg en som aksepterer at jeg har Adrian og som er klar til en fremtid sammen med oss. Jeg er ivrig etter å slå meg til ro med min egen lille familie men kommer til å vente til jeg finner en som jeg føler at jeg kan fullføre dette sammen med.

Når vi er inne på temaet kjærlighet så husker jeg godt at det var en ting jeg lurte mye på angående dette med donorbarn. Det jeg vet om donorer er at en donor kan levere inn en del porsjoner. Med andre ord så slo det meg for en god stund siden at tenk når Adrian finner seg dame og tenk om kanskje hun også er donorbarn?? Tenk om de faktisk var halvsøsken? Denne tanken skremte meg og fikk meg til å ta kontakt med de på storkklinikken. Da fikk jeg vite noe som alle med donorbarn bør vite. 

Alle donorbarn har et nummer. Så hvis donorbarnet ditt kommer hjem med ett annet donorbarn så må de selv sjekke opp om disse numrene tilfeldigvis matcher. Hvis de matcher vil det bety at de er halvsøsken om ikke kan få barn sammen. Sannsynligheten for å treffe på ene match må jeg selv få si at jeg tror er veldig liten da det er veldig mange donorer der ute og ikke minst fordi det også er skandinavisk. Men sjansen er der og dette er noe som alle burde vite!

 

Nå har jeg fått luftet litt av tankene mine til dere, noe som absolutt trengtes fra min side. 

 

Håper dere har en strålende dag! Blogges senere <3


0 kommentarer



Prisen på et donorbarn


27.07.2016 kl.08:11


God morgen alle sammen!

 

Håper dere har sovet like godt som meg. Jeg har en kjempe bra morning idag noe som er herlig! Føler meg så opplagt og klar for dagen. Jeg har jo en liten teori om at dette har med at jeg er i gang med dietten min igjen å gjøre. Jeg kjenner meg ikke oppblåst i magen lengre og merker på kroppen at dette går rette veien. Jeg legger merke til at dere liker når jeg av og til legger ut matinnlegg så i dag kan dere også vente dere et. For idag skal vi ha noe som sønnen min liker veldig godt. Så kanskje du også har barn og trenger en ny middag på middagslisten din?

Nå har jeg brukt morningen min litt rundt på nettet hvor jeg har lest om donorbarn. Jeg har kommet over veldig mange sider hvor det er barn i ungdomsalderen som skriver at de netopp har funnet ut at deres far ikke er deres biologiske far. Det var rart å lese hvordan de reagerte da de reagerte veldig forskjellig. Hun ene fikk vite hvilken pris moren og hennes "far"  hadde betalt for å få henne. Hun la veldig merke til dette med prisen og klarte å vri om tankegangen til at hun da forsto hvor lengtet og elsket hun var og er.

Dette er jo absolutt sant når det gjelder donorbarn. Det er ingen som reiser og blir inseminert eller får et donorbarn på andre måter bare for å få et barn. De reiser jo enten fordi mannen ikke kan få barn eller at de er av samme kjønn og er nødt til å få hjelp til å få barn. Jeg vil tørre og påstå at alle donorbarn er veldig elsket av sine foreldre, ja til og med kanskje litt mer enn vanlig hvis det går an å si det. De fleste barn om ikke alle er selvfølgelig elsket, men det å ha et donorbarn er veldig spesielt for en foreldre. Vi har kjempet for å få dette barnet, vi har gått gjennom masse tester og andre skriv og ikke minst så har vi måttet reise for å fullføre denne inseminasjonen. Vi har også betalt masse penger for å få dette barnet. I mine donormammas øyne så føler jeg vertfall at Adrian kanskje er litt spesiell.

Ikke spesiell fordi han er et donorbarn i den forstand. Det begynner å bli mer og mer normalt med donorbarn, men jeg mener heller at jeg føler at han er litt spesiell da jeg vet hvor lengtet han var på den tiden. Vi var i en livssituasjon hvor vi hadde veldig lyst på et barn. Vi var to jenter på den tiden som var nødt til å få hjelp med å oppfylle disse drømmene. Jeg er så glad for at finnes slike sædbanker slik at alle har muligheten til å få barn. Det er så utrolig mange flotte mennesker her i denne verden som fortjener å få barn, og da blir jeg så glad når jeg vet at det er en mulighet for alle.



Etter at vi fikk Adrian så har jeg fått en del spørsmål om alt ifra hvordan vi gikk frem til hvilken pris vi betalte osv. Dette er jo bekjente,venner og families spørsmål. Men jeg tenker om kanskje noen av dere også lurer på dette? Jeg har faktisk merket at det er litt vanskelig for folk å spørre om denne slags spørsmål. Mange er redde for at jeg ikke vil svare fordi jeg rett og slett mener at de ikke har noe med det å gjøre. Men hvorfor er dette så galt å snakke om? Jeg tenker at det er flere i min situasjon der ute som sitter med mange spørsmål. Jeg hadde satt utrolig stor pris på hvis jeg hadde lest blogg om akkurat dette da jeg hadde mange spørsmål. Så dette er ingen hemmelighet fra min side, så hvis dere har spørsmål så er det bare til å komme med dem!

Hvordan vi gikk frem har jeg tidligere laget et innlegg om og det kan du lese HER. Når det gjelder prisen så husker jeg at prisen vi betalte i 2013 var ca 6000kr for selve inseminasjonen. Men utenom inseminasjonen kom også en del legetimer hvor du måtte ta en del tester. Vi måtte også gjennom en telefonsamtale som kostet rundt 500-700 kr tror jeg det var. Det var også et stempel som vi måtte ha som kostet litt i tillegg til reisen når vi skulle ned for å bli inseminert. Jeg er usikker på prisene faktisk, men alt i alt så vil jeg tippe at alt kom på rundt 9000-10.000kr. Dyrt tenker kanskje mange, men billig tenker jeg. Dette er jo prisen for å bli gravid på første forsøk vell og merke. Vi var utrolig heldige! Prisen ville vært 6000kr pr forsøk i tillegg til reisepenger. 



Jeg tenker at ingen pris er for høy når du så meget har lyst på dette barnet. Jeg angrer ikke et sekund på at jeg betalte dette. Nå idag er jeg verdens lykkeligste mamma som har verdens mest sjarmerende sønn. Hvem vet, kanskje jeg reiser ned igjen?

 

Så har du spørsmål som sagt så er det bare til å spørre! Dere kan nå meg på mail: Marita-ha@live.no men også Facebook eller her på bloggen.

 

Ha en fortsatt strålende dag!

#donorbarn


0 kommentarer



Sønnen min stråler rundt menn


16.07.2016 kl.13:03


Kan det hende at vi mennesker har en tendens til å endre litt personlighet etter hvem vi er med? Jeg kjenner flere som jeg merker at endrer seg veldig ett hvem de er med. Spesielt en som jeg kjenner, hun er helt ekstrem vil jeg påstå. Hvis bare vi to er sammen så kan vi for eksempel snakke om matvarer som vi liker og ikke liker, men hvis vi plutselig får besøk av en venninne så kan dette endre seg betraktelig! Hvis vi har snakket om hvor godt vi for eksempel liker pølser så kan den andre personer si at hun hater pølser og det som da er så merkelig er at denne personen som for 5 minutter likte pølser plutselig hater pølser! Ganske merkelig å ta opp dette på bloggen, men det er en liten grunn for det. 

Dette er jo en litt annen greie enn det første eksempelet men det jeg har merket er litt at sønnen min på 2 år endrer seg veldig etter hvem han er med, og da snakker jeg om kjønn. Han er oppvokst med to damer, noe som jeg merker veldig godt. Jeg og moren hans er veldig forskjellige, det skal sies. Jeg er jentejente med langt hår, sminke, smykker og diverse. Jeg er rolig og liker bedre å sitte og snakke med Adrian og kanskje lese en bok enn å øse han opp og farte rundt med røffe leker. Ikke at jeg skal sitte her å skrive om henne, men moren til Adrian er stikk motsatt av meg. Hun er guttejente som elsker å skru på biler og den slags. Hun liker litt mer røffe leker og tar han gjerne med seg for å for eksempel lære han hockey i fremtiden. Derfor har vertfall jeg hele tiden tenkt at Adrian får kjent på det å være med "menn" også. Han får være med på å skru på sykler og gjøre den slags som han ikke gjør hos meg. Dette er noe jeg synes er bra! Når vi bodde sammen så vi stor forskjell på når han var med meg og når han var med henne. Han endret seg ved å bli litt tøffere og litt røffere på en måte. 



 

Det jeg merker veldig godt er når vi er med andre menn hvor tøff han blir da. Han blir plutselig skikkelig røff, tøff og kanskje litt brå. Jeg kjenner han faktisk ikke igjen mange ganger. Når vi for eksempel er hos min pappa som er hans bestefar så ser jeg også stor forskjell. Han elsker å leke med bestefaren sin. Han synes det er kjempe stas når han tar han med seg på en tur eller noe. Han stortrives med menn, noe som jeg merker veldig! Dette har fått meg til å se at det jeg trodde at han fikk av røffe leker og den slags hos moren ikke er nok. Det han viste når vi bodde sammen er ingenting i forhold til hva han viser når er rundt menn nå. Dette får meg til å forstå at han faktisk trenger å være rundt menn også. 

Når jeg tenker på dette så ser jeg faktisk litt frem til å treffe meg en kjæreste som Adrian kan tøffe seg litt rundt slik at han får den manlige delen han tydeligvis trenger i hverdagen. Selvfølgelig har jeg alltid vist at han har gått av å være rundt menn også, men jeg har ofte tenkt at han ikke har manglet dette i og med at moren liker alt slags gutteting. Dette er noe jeg tydeligvis har tatt feil av og dette er noe jeg kommer til å gjøre noe med. Sønnen min stråler rundt menn så jeg skal bli mye flinkere til å ta han med meg til for eksempel venninner som har kjærester for at han skal få utforske det å være gutt.



Er det flere for eksempel alenemammaer som har lagt merke til dette? Eller andre mødre i andre situasjoner? Jeg vil gjerne høre så legg igjen en kommentar i kommentarfeltet!

Ha en fin dag videre alle sammen <3

 


2 kommentarer



kastet opp blod under svangerskapet!


15.07.2016 kl.18:51


29.10.13 fikk vi beskjed fra de i Danmark og av fastlegen min at vi var klare til og reise til Danmark for å prøve for første gang på å bli gravide. Samme dag var vi innom gynekologen for å sjekke om jeg hadde ett egg som muligens kunne slippe. Vi tok ultralyd og da så vi ett stort og klart egg. Når vi skulle gå fikk vi en eggløsningssprøyte. Denne ville hjelpe egget til å løsne om ca 12-24 timer, så nå var det bare til å pakke kofferten å reise. Vi tok sprøyten samme dagen, bare litt utpå ettermiddagen, så regnet vi oss frem til at vi måtte være i Danmark ca til samme tid dagen etter på. 

30.10.13 ankom vi Danmark. Vi var super spent! Jeg husker jeg hadde veldig mange følelse som virret rundt. Jeg var liksom superglad men også litt redd på samme tid. Vi gikk igjennom hele prosessen på ca 45 min. De sa til oss at det var veldig sjelden at noen ble gravide på første forsøk å at vi derfor ikke måtte bli skuffet hvis vi ikke ble det nå. Vi fikk beskjed om å vente 2 uker før vi kunne ta en test. Etter hun sa dette med at vi ikke måtte bli skuffet, innstilte jeg meg på at vi måtte reise ned ett par ganger til. Jeg slappet helt av i de 2 ukene. Prøvde å ikke tenke så mye på at vi kanskje kom til å bli gravide. Men det var jo fordi jeg ikke ville bli skuffet hvis det ikke gikk på første forsøk.

Etter 2 uker tok vi den første testen. Det var noen lange minutter da vi sto å ventet på resultatet, vi var super spent! På testen på kom det en nesten usynlig strek i displayet. Vi var faktisk veldig usikre på om det var positivt å valgte derfor å ikke stole på den. Vi hadde av en eller annen grunn bare kjøpt en test så vi bestemte oss for å kjøpe en ny samme dag å ta den neste morgen.

Neste morning spratt jeg opp av sengen å sprang ut på badet for å ta denne testen. Det kriblet som bare det i magen! Jeg la den fra meg, gikk rundt å rundt i rommet, disse minuttene var enda lengre enn dem dagen før. Etter en en liten stund gikk vi bort for å sjekke.. Verken testen eller vi var i tvil, den var POSITIV!!


 

Etter denne dagen gikk alt veldig fort. Jeg slet veldig med mye morgenkvalme. Eller, morgenkvalme.. Jeg var rett og slett dårlig hele dagene i en lang periode. Jeg gikk med en ekkel metallsmak i munnen, og det eneste som hjalp var å spise noe for å få bort den smaken å for å gjøre kvalmen litt bedre. Jeg holdt på med denne " hele dagen kvalmen" i ca 4 måneder før det endelig ble bedre! Jeg kunne endelig sove litt lengre på morningene. Jeg kunne også gå på besøk eller andre steder uten å frykte at jeg kom til å kaste opp. 

I november 2013 fikk jeg time hos gynekologen til ultralyd. Jeg var helt i ekstase å gledet meg veldig! Jeg var jo bare 3 måneder på vei. Vi så jo ikke noe særlig på magen at jeg var gravid, jeg kjente heller ingen spark enda. Jeg bare viste at jeg var gravid. Når vi kom inn til han, sprang jeg inn i stolen med en gang, kjempeklar for å endelig få se babyen vår for første gang. Når vi fikk se han kom tårene hos meg. Jeg var helt rørt over at det faktisk lå et lite foster inne i magen i min. Jeg kunne ikke tro det. Vi så at fosteret lå å spendte å slo som bare det. Dette var helt absurd! Vi håpte jo på å få vite hvilket kjønn det var. Men gynekologen sa fort at han var veldig usikker, så da valgte vi og bare la det ligge, slik at vi ikke gikk rundt å trodde hvilket kjønn det var.



Dagene å ukene gikk. Tiden gikk veldig fort! Når jeg ble 4 måneder kunne jeg endelig se at magen begynte å bule litt. Jeg følte jo selv at jeg hadde en skikkelig gravidmage, men når jeg ser på bilder i ettertid så var jeg ikke stor i det hele tatt. Svangerskapet i denne perioden var en drøm. Lite kvalme å mye energi. Plutselig en morning i desember 2013 sprang jeg ut på do å kastet opp. Det var veldig lenge siden sist så jeg skjønte ikke helt hvorfor jeg kastet opp. Men denne gangen var det litt annerledes, for denne gangen kom det litt BLOD i oppkastet. Jeg ble utrolig redd! Jeg hadde aldri hørt om at noen andre hadde kastet opp blod før når de gikk gravide. På den tiden bodde vi på Bjerkreim å var ganske nye der borte. Jeg ringte rundt som en gal i håp om å få snakke med en lege som kunne sjekke meg. Etter mange telefonsamtaler kom jeg endelig til en hyggelig lege som ville ta meg inn å sjekke dette allerede samme dagen. Legebesøket gikk veldig bra.Heldigvis! Han sa egentlig ikke annet enn at han ikke hadde noe klart svar på hvorfor det hadde kommet blod, men at han ikke trodde at det var noe galt. Denne dagen fikk vi også høre hjertelydene til babyen vår for første gang. Dette var utrolig stort for oss! Vi gikk ifra legen med ett stort smil om munnen den dagen. Noen uker etter, når jeg var rett over 4 måneder kjente jeg de første bevegelsene. I begynnelsen viste jeg ikke helt hva det var jeg kjente, men bevegelsene ble sterkere å sterkere, å etter noen dager var jeg ikke i tvil om at det var babyen jeg kjente.

Vi fikk innkalling fra sykehuset å skulle inn på vår andre ultralyd når jeg var 20  uker på vei. Nå hadde vi ett stort håp om å få vite kjønnet på babyen vår. Denne dagen kom å vi var kjempe spent! Hun begynte med å sjekke at alt sto bra til med babyen, noe som det gjorde. Alt så veldig bra ut! Etter en liten stunn spurte hun om vi ville vite kjønnet. Vi spurte om hun var helt sikker på hvilket kjønn det var og da fikk vi i svar at hun var 110%. Vi valgte selvfølgelig at vi ville vite det, og da fikk vi vite at vi skulle bli foreldre til en liten gutt. 


 

Etter 5 måneder begynte magen å vokse ekstremt fort! Jeg følte at jeg kom til å sprekke. Dagene, ukene å månedene gikk, jeg hadde heldigvis ingen plager med bekkenet. Når jeg var 8 måneder på vei var det jo allerede 3 måneder siden vi hadde fått sett gutten vår på ultralyd. Vi bestemte oss derfor for å kontakte fem jordmødre slik at vi kunne få se babyen vår for siste gang før fødselen. Dette var en veldig spennende opplevelse! Babyen var jo nå så stor at vi kunne se alt veldig tydelig. Vi så at han lå å drakk fostervann. Vi så at han lå å gnidde seg i øynene osv. De hadde også begynt med noe nytt å det var å fange opp noen sekunder av barnet i magen på film. Disse filmene ble helt fantastiske. Når vi kom hjem satt vi å så på disse filmene om og om igjen.

video:070592haugvaldstad201403241109520022

Etter 8 måneder begynte jo selvfølgelig kroppen å bli tung. Magen vokste bare mer å mer. Tankene om fødselen begynte å slå meg. Jeg husket jeg var nervøs for at vannet skulle gå når jeg var på besøk eller ute en plass. Hver kveld jeg la meg så hadde jeg i bakhodet, at kanskje riene kom til å begynne den natten. I denne perioden meldte vi oss også på ett svangerskapskurs. Jeg for min del kan ikke si at det hjalp noe veldig. Jeg hadde hørt mye fra andre som hadde fødet, og hadde jo lest en del på nettet. På dette kurset fikk jeg egentlig alt det jeg viste bekreftet. Vi fikk også omvisning på fødelofte og på fødeavdelingen. Dette var veldig greit å få med seg.

Når jeg var 9 måneder på vei å termin datoen kom, var jeg helt utmattet. Jeg var kjempe klar til å få lillegutt. Alt i hjemmet var klart. Vi hadde til og med reid opp sengen til han. Men termin dagen kom å termin dagen gikk, å fortsatt ingen baby.. Jeg gikk en dag over tiden, 2 dager over, 3 dager over...... disse dagene var så lange! På den 5 dagen tok jeg kontakt med sykehuset. Da fikk jeg beskjed at hvis han ikke kom innen 2 dager så ville de ha meg inn til kontroll. 7 dager gikk å jeg møtte opp til kontroll. Der fikk jeg vite at babyen hadde det bra men at det var for lite forstervann. Jeg fikk beskjed om at samme kvelden måtte sjekke inn på hotellet på sykehuset for nå skulle jeg igangsettes! Når jeg kom hjem etter kontrollen rant tårene. Jeg synes det var kjempe skummelt å vite at jeg skulle få noen tabletter også skulle jeg liksom bare sitte der å vente.. Kvelden kom og jeg kom til resepsjonen for å sjekke inn. Da fikk jeg vite at noe var galt, det var ingen ledige rom. Jeg ble kjempe stresset! Jeg skulle jo bli satt i gang. Vi snakket med dem på fødeloftet å fikk ett rom der. Etter kort stund fikk jeg den første tabletten. De sa at jeg helt sikkert måtte ta flere tabletter å at det var sjeldent at det gikk på første forsøk. Men joda! Samme natten begynte riene å fødselen var i gang!

Alt i alt hadde jeg ett veldig bra svangerskap. Mye kvalme, men heldigvis slapp jeg bekkenløsning og mye vondt.

 



 


0 kommentarer



Hvordan fortelle Adrian at han er et donorbarn


14.07.2016 kl.09:18


Fra tirsdag til onsdag var Adrian hos moren sin til vanlig samvær da hun i tillegg til annen hver helg også har en dag i uken. Hver gang jeg leverer han fra meg så er det vanskelig. Jeg begynner selvfølgelig å bli vandt med samværsordningene våre nå etter ca 1 år. Men det er allikevel tøft å levere han bort. Jeg er så glad i å være med han at det er vanskelig uansett hvem jeg leverer han til. Jeg har lyst til å være rundt han hele tiden for å vise han at jeg eg er glad i han. Men slik er det nå ikke. Men vertfall, det jeg skulle frem til var at jeg i går fikk jeg han hjem igjen og det var så herlig!

Hver gang jeg får han hjem igjen er som lille julaften. Uansett hvor mange dager det har gått så blir jeg så glad at nesten tårene kommer når jeg ser det vakre ansiktet igjen. Vi storkoser oss her i den nye leiligheten. I går lekte vi i ballbingen som han har på rommet sitt, vi stor koste oss! 

Men det er noe jeg ofte tenker på. Disse tankene kommer oftere og oftere jo eldre han blir. Han forstår mer og mer for hver dag og sier så og si neste hver dag et nytt ord. Det jeg snakker om er det å fortelle Adrian at han er et donorbarn. For hvordan i all verden skal jeg fortelle alt til han om hvordan han ble til? Det er vanskelig å forklare et barn hvordan det kom til uansett om det er på den vanlige måten, men det å fortelle at han er et donorbarn blir hakket verre.

Jeg har lest en del angående hvordan man burde fortelle dette til barn. Det jeg har lest er at jeg burde pakke det inn i et eventyr eller en fortelling. At jeg rett og slett lager en historie allerede nå når han er så liten hvor jeg forteller om en liten gutt som hadde to mammaer fordi fordi fordi. 

Jeg tenker jo at det kanskje er litt for tidlig enda. Men det står faktisk anbefalt å begynne tidligst mulig slik at barnet rett og slett vender seg til den historien og da kanskje tar det bedre når han en gang forstår det. Om ikke barnet forstår så veldig mye så vil vertfall foreldrene få øvd seg på hvordan å fortelle dette på best mulig måte. Når han er gammel nok så vil han forstå at det er han jeg snakker om. Når jeg ser hvor mye han forstår allerede nå så vil det ikke være lenge til han forstår absolutt alt, det er jeg veldig sikker på.

Men når er det best til å fortelle alt slik som det er? Jeg har lest at 3 årsalderen er en alder hvor de forstår det meste og bør fortelles slike ting. Selvfølgelig kan jeg ikke bare dure på med en fortelling som sier at "du har to mammaer og ingen pappa. Du har faktisk en pappa men han er ikke din pappa, han er bare en donor som har valgt å levere inn sæd til en bank for å hjelpe andre men også for pengene sin skyld". Det er ikke lett å vite hva som er best og verst, men jeg tror nok at det i begynnelsen blir mer som et eventyr. Vertfall må jeg starte å tenke på det nå som han har rundet 2 år. Tiden går fort og det er skremmende!

Det som er helt sikkert er at jeg alltid kommer til å være helt ærlig. Jeg har ikke lyst til at han skal få vite av andre hvordan han ble til. Han skal også få vite hvor ønsket han var og hvor uendelig glad jeg er i han. Ærlighet varer lengst, det er jeg helt sikker på!



 

 


8 kommentarer



"Stakkars barn som må vokse opp med to mødre, EKKELT"!


12.07.2016 kl.21:31




Første gang jeg startet blogg så var det på grunn av at jeg ville skrive om oss som familie. Jeg ville vise andre at selv om vi var to jenter med et barn at vi også var en helt normal familie. Jeg ville vise at Adrian fikk en like god oppvekst som alle andre barn selv om han har to mødre. Derfor blogget jeg en del om hverdagene våre. 

Når jeg startet bloggen så fikk jeg høre av flere at dette da i 2015 var blitt såpass normalt at jeg ikke ville komme til å få noen reaksjon på bloggen. De fleste sa og sier enda at dette nå er så vanlig at vi ikke vil komme til å møte noen fordommer. Dette er noe jeg ikke helt har trodd helt på og enda ikke helt tror helt på. Jeg er ganske sikker på at det enda er flere der ute som ikke helt lever i 2016, eller rett og slett bare har en annen tro eller et annet syn på livet rett og slett.

Når jeg gikk gravid fikk jeg min første kommentar om hvor gal og rar jeg var som ville få barn med en jente. Dette var før vi reiste til Danmark. Jeg har alltid slitt med dårlig rygg og bestemte meg derfor for å starte på treningssenter for å prøve og trene ryggen litt slik at kroppen rett og slett var litt klar for et svangerskap. Jeg meldte meg inn og tok fort kontakt med styreren for å lage et treningsprogram. Han spurte selvfølgelig hva jeg ville trene og jeg svarte rygg. Vi pratet ganske greit sammen så han kom på å spørre hvorfor jeg akkurat ville fokusere på ryggen. Jeg svarte da at jeg og min kjæreste skulle til danmark om noen måneder og at jeg derfor ville forberede kroppen og ryggen til et svangerskap. Han trodde jo at dette var fordi vi slet med å ble gravide på den naturlige måten, men da fortalte jeg jo at det var fordi at jeg var med ei jente. Og da kom reaksjonen gitt!

Jeg ble da fortalt at hvis hans datter hadde kommet hjem og sagt at hun hadde funnet seg en damekjæreste, ja det hadde han sagt ifra til både datteren og kjæresten at dette ikke var greit. Hvis de hadde gått så langt at de i tillegg ville ha barn sammen så hadde han kuttet kontakten med datteren sin.

Jeg syntes jo dette var helt sprøtt og ble helt stum. Jeg tenkte i mitt stille sinn at han ikke hadde noen rett til å stå der å nærmest skrike til meg fordi jeg hadde tatt et slikt valg. Jeg meldte meg ut dagen etter hvor jeg begrunnet det med at det var en alt for useriøs sjef der.

Når jeg hadde bloggen morogmamma så fikk også vi en kommentar der hvor vi fikk høre at vi var ekle som var sammen. Vi fikk også høre at vi var fæle mennesker som ville barnet så vondt når det måtte vokse opp med to damer. Jeg husker ikke alt han skrev, men det var vertfall tett i tett med skrift størrelse 12 om hvor stygge,rare,fæle og ekle vi var.


 

Så folkens, det er enda flere med fordommer der ute. Heldigvis ikke mange. Jeg har aldri og kommer aldri heller til å tvinge folk til å ha samme mening som meg om akkurat dette. Men jeg synes at det mest rettferdige er at hvis jeg som er for dette klarer å tie til disse med fordommer, da skal jammen disse med fordommer også klare å holde kjeft om noe de ikke har noe med å gjøre. De kan selvfølgelig tenke sitt, men det å sitte og snakke dritt direkte om personer og kalle dem dårlige mødre fordi de velger å få ett barn sammen, det er for meg ikke greit. 

Jeg har en blogg hvor jeg er klar over at folk kan komme til å kommentere. Jeg har også et donorbarn og er klar for fordommene vi måtte møte i fremtiden. 

 

Del,del,del folkens!

Ha en super kveld videre <3

 


12 kommentarer



Beklager! Jeg skulle vært mer tydelig


11.07.2016 kl.20:46


Idag fikk jeg et spørsmål som fikk meg til å tenke. Jeg er så ekstremt flink til å bare tro at selv om jeg vet ting så vet alle andre også det. Kanskje det kan være fordi jeg ikke ser på meg selv som veldig smart og tenker at alle andre vet alt det jeg vet og enda mer? Ikke vet jeg. Men vertfall så var det ei jente eller ei dame som kom med et spørsmål idag. Hun var redd for å stille et dumt spørsmål og kalte seg selv blondie. Men dere skal vite at her på denne bloggen så finnes det absolutt ingen dumme spørsmål, bare dumme og elendige svar.

Hun var inne på bloggen min for første gang og leste noe som hun syntes var interessant. Men i bunn og grunn så datt hun av i de fleste innleggene fordi hun ikke viste hva en donormamma er. For meg som er en donormamma så tenker jeg at dette er noe alle vet. Men jeg er så glad for at jeg fikk netopp dette spørmålet, for da vet jeg at det sikkert er flere der ute som lurer på dette. Jeg har heller ikke laget et innlegg om oss enda så det tenkte jeg at jeg kunne gjøre nå hvor jeg svarer på spørsmålet.

Jeg heter Marita og bor i Stavanger hvor jeg er født og oppvokst også. Jeg ble 24år den 07.mai i år. Til vanlig holder jeg på med en praksis innen barn og ungdom. Akkurat nå har jeg fullført arbeidet jeg skulle i en barnehage og er nå på jakt etter en arbeidsplass hvor jeg kan fullføre praksisen min å gå opp til fagprøven som barn og ungdomsarbeider. I fremtiden så er jeg usikker på hva jeg vil komme til å jobbe med. Alt jeg vet er at jeg er veldig glad i barn og er av person veldig opptatt av at alle skal ha det bra. Jeg kan se for meg at jeg kanskje lander en plass hvor det er barn som kanskje trenger litt ekstra hjelp.

Som person er jeg glad og utadvendt. Jeg er en rolig jente med mange tanker og sterke meninger.  Jeg tar gjerne en diskusjon hvis jeg må men er som person mer glad i å være venner å ha det gøy sammen. Jeg er en person som fort knytter bånd til alle jeg er glad i. Jeg er lojal og hjelpsom og liker å gjøre andre glade, 

 

I 2014 fikk jeg og min daværende samboer en sønn. Som dere kanskje har forstått så var min daværende partner ei jente. For at vi skulle få barn måtte vi gjennom en lang prosess. Denne prosessen kan dere lese om HER. Kort fortalt så valgte vi at det var jeg som skulle bære barnet, det var jeg som skulle gå gravid. Derfor var det jeg som ble inseminert. En inseminasjon vil si at det er sædbanker rundt omkring hvor de tar imot sæd fra menn som ønsker å være donerer. Dette er menn som ønsker å hjelpe kvinner som er alene eller slik som oss par av samme kjønn til å få barn sammen. Innlegg om donorer har jeg også skrevet og det kan leses HER. Det var på denne måten vi fikk barn og det vil da si at vår sønn er et donorbarn og det vil da si at jeg er en donormamma. 

I tillegg skriver jeg også om mammakroppen,kroppspresset det er rundt omkring, trening, mat og helse.

Jeg valgte det bloggnavnet fordi jeg er en donormamma og jeg er stolt av det. Jeg er spendt på fremtiden når det kommer til hvilke fordommer vi kan komme på å møte og jeg er spendt på hvordan lille Adrian vil komme til å takle det å bli fortalt at han ikke har noen pappa og hvordan han vil komme til å takle andres reaksjon. 

Håper at du som stilte spørsmålet fikk et greit svar nå som gjør at du sitter med en mer forståelse av hva bloggen handler om. Hvis dette er en blogg du vil følge med på så har jeg ei facebook side som heter donormamma. Her legges alt av innlegg ut! Har du venner,familie eller bekjente som du tror kunne likt denne bloggen så er de også hjertelig velkomne i gruppa på facebook. 

 

Det er kanskje flere der ute som ikke vet hva bloggen min handler om ved første øyekast. Så vær så snill og hjelp meg å dele dette innlegget <3 På forhånd tusen takk! <3



 

*Ha en fortsatt fin kveld <3


2 kommentarer



Donor fullt av arvelige sykdommer


09.07.2016 kl.08:29



 

Jeg får ofte spørsmål både på bloggen men også utenom spørsmål som hvordan vi kunne vite hvordan donoren til Adrian ser ut. Noen av spørsmålene er også om vi fikk sitte å bla på nettet og velge donor eller hvordan vi viste at donoren ikke hadde noen arvelige sykdommer osv. Dette med valg av donor var noe jeg tenkte veldig mye på. Jeg var redd for at hvis jeg for eksempel skrev at jeg ville ha lyst hår på donoren at de kanskje tok feil og tok en med svart hår. Eller om det var noen arvelige sykdommer som de ikke hadde fått med seg. Det var liksom så mye som kunne gå galt. Jeg leste opp og ned på nettet flere ganger om hvordan dette med donor virket så når vi reiste ned var jeg ganske sikker på at storken hadde full kontroll. I svangerskapet var jeg derfor helt avslappet med tanke på dette.

Jeg vet at donorene til storkklinikken er skandinaviske med skandinavisk utsende. Jeg vet også at gjennomsnitsalderen er på ca 25 år.For at disse mennene skal bli godkjente til å bli donor så må de gjennom en rekke med medisinske undersøkelser, og de må også hatt en frisk forhistorie. De går også gjennom familien og sjekker om det kan være noen arvelige sykdommer lenger ute i slekten. De er ekstremt nøye på akkurat dette med sykdom osv. De sier at det kun er mellom 8-10 % som blir kvalifisert til å bli donor. Noe som jeg synes er veldig bra! Da kan jeg være veldig sikker på at verken han eller noen i familien er bærer av en arvelig sykdom eller annet. Tidligere skrev jeg et innlegg om fremgangsmåten for å få et donorbarn, her skrev jeg at vi fikk en god bunke med papirer hvor det på det ene arket sto om hvordan vi ønsket at vår donor skulle se ut. Alt vi kunne velge var hårfarge, øyenfarge og høyde. Vi valgte at han skulle ha lyst hår, blå øyne og ca 170-175 cm. Så til dere som lurer på om dere kan sitte på nettet og skrolle på ei nettside å finne den perfekte donoren, så er vertfall av mine erfaringer svaret nei.


 

Det er også mulig og velge å bruke egen donor. Om du velger en du vet hvem er eller en du kjenner det er det samme. Men da må denne personen til storken for og bli undersøkt. De sjekker da risikoen for smitte og selvfølgelig dette med arvelige sykdommer. Etter flere undersøkelser må han også gjennom en rekke med blodprøver som for eksempel  HIV 1+2, flere hepatitt prøver, klamydia og enda flere. Hvis alt ser ut til å være bra blir denne personer henvist til en sædbank hvor han avgir sæd. Dette blir fryst ned og blir tatt opp når du skal inn til inseminasjon. Jeg husker ikke hvor lenge før de tar det opp, men det er litt før selve inseminasjonen. 

Men noe av det viktigste som vi måtte ta en avgjørelse på var om vi ville ha en anonym donor eller en åpen donor. Anonym donor er en som ønsker å være donor, men som ikke ønsker å vite noe som helst om hvem som har valgt han som donor. Han ønsker ikke noe kontakt med hverken disse foreldrene eller barnet eller barna som måtte bli født. Da kan heller ikke disse foreldrene eller barna på noen som helst måte oppsøke han eller finne ut noe som helst om hans identitet.

Åpen donor er en donor som har inngått en avtale med sædbanken at deres donorbarn kan om ønskelig kontakte sædbanken og få ytterlige informasjon om denne donoren. Hvis Donorbarnet ønsker det kan den også velge om han eller hun vil møte sin donor. Alt dette kan kun skje når barnet er 18 år eller over. Sædbanken er da forpliktet til og forklare at denne donoren ikke har noe som helst forpliktelse eller rettigheter. Han har på ingen måte forsørgerforpliktelse og barnet har heller ingen arverett etter donoren sin.

Dette var for oss et litt vanskelig valg. Dette var noe som vi tenkte mye på. Vi var innom tanken om hvorfor i all verden barnet vårt skulle kontakte sin donor når denne mannen ikke på noen som helst måte har noe forsørgerforpliktelse eller noe. Denne mannen ser ikke på dette barnet som deres eget. Mest sannsynlig så har de barn selv når dette donorbarnet på 18 år+ kommer og besøker han. Men det som slo oss var tanken på det at en dag kommer sønnen vår og spør "hvem er min pappa?". Når vi da forklarer alt så kan vi se for oss at det er flere donorbarn der ute som kanskje har en liten trang til å få høre fra denne donoren deres hvorfor han valgte å være donor. Så derfor valgte vi faktisk åpen donor, slik at Adrian når han blir 18 år, har muligheten til og enten bare hente informasjon men også hvis han hadde hatt behov for å møte han at han i vertfall har muligheten til det. At vi rett og slett skal slippe å si at når vi skulle velge så ville vi ikke at du skulle vite noe noe som helst om din donor. Jeg tror det kan bli tøft når vi skal fortelle alt, men jeg er også overbevist om at dette er på god vei til å bli mer og mer normalt, så jeg blir ikke overasket om han har flere klassekamerater som er donorbarn. Jeg tror vi har valgt det rette, nå kan han vertfall velge om han ikke vil gjøre  noe med det eller om han ønsker det.


 

Det som jeg også tenkte på var når han en gang finner seg kjæreste. Tenk hvis denne jenten også er donorbarn og kanskje til å med fra samme sædbank? Det kan jo da være mulighet at de er fra samme donor. Dette kunne jo gått frykelig galt hvis de skulle fått barn sammen. Men jeg fikk avklart dette i papirene vi fikk. Adrian og alle andre donorbarn har et donornummer. Så hvis han en gang skulle treffe ei jente som også er donorbarn så må de sjekke hverandres nummer at de ikke er fra samme donor. 

Det som er også veldig fantastisk er hvis jeg en gang vil reise ned igjen så har jeg muligheten til og reservere fra samme donor. Så da vil de bli "biologiske" søsken. og kan også komme til å ligne på hverandre.

Dette med donor var jeg litt skeptisk til, nå er jeg ikke skeptisk i det hele tatt.

Hvis noen har flere spørsmål så er det bare og komme med det, så skal jeg prøve å svare så godt jeg kan.

 

Ha en fortatt strålende dag alle sammen!


6 kommentarer



En stor avgjørelse


08.07.2016 kl.07:38


God morgen alle søtinger!

I morges våknet jeg til kommentarer på forskjellige innlegg noe som jeg synes er kjempe kjekt! Det at folk tar seg tid til å legge igjen en liten kommentar gjør bloggingen mye mer interessant for meg. Hun ene skrev at hun syntes at det var veldig interessant å høre andres erfaringen rundt dette med å få et donorbarn. Derfor tenkte jeg å dele fremgangsmåten,tanker og følelser jeg hadde når vi bestemte oss for å få barn.

 


 

Alt startet i januar 2013. Vi satt hjemme en sen kveld i januar og bestemte oss for å sende en mail til Storkklinikken i Danmark for og høre om som skulle til for at vi kunne få komme til inseminasjon. Vi fortalte litt om oss selv, og fikk ganske fort svar at alt hørtes bra ut og at de ville sende oss et hefte med viktige papirer. Vi fikk printet ut  den tykke bunken med papirer de hadde sendt. Der sto det informasjon om hvordan inseminasjonen skulle foregå, hva enkelte donorer tenker og føler om det å være donor. Det sto også litt om hvordan vi kunne fortelle barnet vårt når den tid kommer, at han/hun ikke har en pappa, men at han er så heldig og har to mammaer. I dette hefte sto det også at jeg måtte telle menstruasjons dager i 6 måneder. Dette skulle jeg gjøre for og lettere vite når jeg kom til å ha eggløsning. Jeg var jo veldig spendt, og regnet som bare det på disse dagene hver måned. Den ene måneden gikk jeg og forventet at etter så og så mange dager kunne jeg skrive på ett nytt tall, og at det derfor snart bare var 3 måneder igjen til vi kunne reise ned. Men det som skjedde da var jo at min menstruasjon den måneden bestemte seg for og hoppe over. Med andre ord måtte jeg skrive 52 dager, og jeg måtte jo vente en måned lenger.  

Imens jeg gikk og telte på disse dagene så måtte jeg også innom lege og gynekolog for å teste meg mot forskjellige ting. Jeg måtte for eksempel testes mot røde hunder, hepatitt,HIV og en del andre ting. Da jeg fikk svar at alt så bra ut var det bare til å krysse av på disse arkene jeg hadde fått av Danmark.

Når vi hadde bare 1 måned igjen så måtte vi ha en journalsamtale via telefon. Jeg gruet meg veldig! Jeg viste ikke hva de kom til å spørre om, alt jeg viste var at vi skulle snakke i ca 1 time. Når det ringte tok jeg telefonen og snakket med dem. Jeg er jo ekstremt dårlig i dansk og forstår veldig lite, så vi måtte jo gjøre det slik at hun tok det på engelsk og jeg svarte på norsk. Alt i alt gikk samtalen helt fint! De spurte bare om hvordan vi var som personer, hvordan vi bodde, om vi hadde kontakt med familiene våre osv. Samtalen var ikke skummel i det hele tatt og det var absolutt ingenting å grue seg til.

Når 6 måneder var gått gikk vi gjennom alle arkene for å sjekke om alt var fylt ut skikkelig. Det var også ett ark hvor vi måtte skrive hva vi ønsket at donoren skulle ha av øyenfarge,hårfarge og høyde. Vi valgte og skrive blå øyne, lyst hår og ca 170-175 høy. Når alt dette var gjort sendte vi inn papirene til Danmark. De fikk arkene og sendte mail tilbake om at alt så bra ut og at vi nå var klare til og komme ned. Aller først måtte vi innom gynekologen å sjekke at det var et egg som var klart til og bli befruktet. Vi kom inn, smørte på denne kalde gele'en og ventet i spenning. Plutselig så vi et stort fint egg som var kjempeklart! Da fikk vi med oss en eggløsningssprøyte hjem. Denne skulle jeg selv stikke i magen, og etter denne var satt så måtte vi være i Danmark klar til å bli inseminert innen 20-24 timer. Vi gikk og la oss og dagen etterpå var vi endelig på vei til Danmark!


Da vi kom til klinikken ble vi mottatt av noen kjempe kjekke damer. Alle der virket veldig snille, rolige og harmoniske. De var veldig opptatt av at alt skulle være så avslappende som mulig. Vi ble hentet inn av ei dame. Vi satt oss ned og hun forklarte alt som skulle skje.  Kort fortalt så sa hun til oss at sæden skulle bli ført opp i livmoren gjennom et tynt kateter på tidspunktet når jeg hadde eggløsning. Alt dette ble gjort på ca 5 minutter. Etter dette fikk vi anbefalt å bare ligge inne på ett rom å slappe av i ca 30 min. Etter ca 45 min var vi ute igjen. 

Når vi kom hjem levde jeg som normalt. Jeg tok test etter 2 uker og den viste da at jeg var GRAVID!


 

Vi valgte og gjøre dette på storkklinikken i Danmark fordi det var de eneste vi hadde hørt såpass mye positivt om. Vi leste selvfølgelig veldig mye om klinikken før vi valgte og ta det neste skrittet. Jeg legger med en link til hjemmesiden deres dersom noen vil inn og kikke. På siden står det alt fra hva som er kravene til dem som ønsker å være donor til bare hvordan selve inseminasjonen utføres. http://www.storkklinik.dk/no/fruktbarhet-sentrum/hjem.html



 

Hvis det er noen der ute som har vært nyskjerrige på hvordan vi gikk frem, så håper jeg at jeg fikk frem det meste her slik at dere forstår litt mer hva dere eventuelt må gjennom hvis dere selv kanskje vurderer å reise ned.

 

Håper dere har en fantastisk dag videre!

Del,del,del <3


4 kommentarer



bilde bilde bilde

MARITA

Mitt navn er Marita, jeg er 24 år gammel og bor i Stavanger.


OM BLOGGEN

Bloggen min handler kort fortalt om:
· Det å være en donormamma
· Veien å gå for å få donorbarn
· Mammakroppen
· Kroppspress
· Mat og trening
· Våre hverdager og mine mål
Legg deg selv, venner og familie til i gruppen "donormamma" på facebook og få med deg alle innleggene hvis dette er en blogg for deg eller dine<3 Håper du liker bloggen!


KONTAKT

marita-ha@live.no









hits




Design OG KODING av Albertine Løseth Vestvik ©



bilde